Kalami
Vi leser i historiebøkene om tapte sivilisasjoner og lar oss fasinere. Hvem var de og hvordan levde de? De gamle rikene til Inkaer og Mayaer, Ankor Wat, Egypt og Romerriket for eksempel – om dette vet vi mye selv om vi ikke vet alt.
Men det er likeså pirrende for nysgjerrigheten det som ligger nærmere i tid. Her er det en hel by som ligger øde. Alle husene ser ut som de er rømt fra i hui og hast. Klær, leker, husgeråd, dokumenter og til og med middagstallerkner på benkene står igjen innenfor ulåste dører.
I Kalami har tiden stått stille siden midten på 70 tallet.
Eller nesten stille. En merkelig kontrast til alt forfallet er kirken som står det nykalket og fargerik. Som et tegn på at byen ikke helt har gitt opp – eller at noen ikke helt har gitt opp byen.
Man kan lure på hvorfor folk dro herfra.
Det ser ut som om de hadde det travelt siden så mye står åpent og så mange ting ikke er pakket ned og tatt med. Klær ligger slengt utover ett sted, tallerkner står vasket på benken i et annet hus. Hvor ble det av hun som vasket tallerknene og hvorfor står de her fremdeles?
Byen har ikke vært stor – ca 150 husstander med rundt 600 mennesker bodde her til de plutselig dro. Hvorfor? Byen ligger litt avsides til – men manglende mobildekning var neppe grunnen. Man kan jo lure litt på hva de levde av. Det er ingen jordbruk rundt her, men det er kanskje ikke så lett å se etter 50 år. Det er jo stort sett sau og geit som holdes her og de krever jo ikke så mye. Men noen sauer og geiter alene kan jo ikke holde liv i en hel by. Tragedien her heter nok fattigdom og arbeidsledighet. Og et ønske om et bedre liv et annet sted.
Å vandre i stillheten mellom disse husene gir mye rom for ettertanke. Og på en måte er det vakkert synes jeg. Men jeg lurer på hva som kommer til å skje her. Om noen kommer tilbake. Ett av husene vi så hadde en beboer, det så i hvertfall slik ut. Det kan sees på ett av bildene under.
